munnen kan le,
men gråten i hjertet kan ingen se.
Akkurat sånn kjenner jeg meg nå, selvom gråten faktisk presser seg fram innimellom.
Jeg er så lei så lei, at andres problem går utover meg mens de andre bare lever livet sitt videre normalt, at ord aldri blir til handling, at jeg blir den lidende igjen og igjen og igjen. Og ingen kommer og trøster meg.
No comments:
Post a Comment